Et landskap mer drømt enn sett
Vår anmelder finner etterklanger fra Munch i noen av bildene i Mara Solas utstilling i Klepp kunstforening.
Anmeldelse av utstillingen Landscape confessions. Klepp kunstforening. Sept-2022. Trond Borgen. Stavanger Aftenblad.
Mara Sola er en spansk kunstner med atelier i Tou atelierhus. Når hun nå stiller ut i Klepp kunstforening, er det med landskapsmalerier som ved første øyekast kan se nokså tradisjonelle ut. I et par av dem finner jeg etterklanger fra Munch, mens andre bilder river seg mer løs fra figurasjonen og går mot et løsere formspråk.
Det er først og fremst i disse siste jeg finner Solas egenart som maler: Når motivenes figurasjoner oppløses fra det lett gjenkjennelige til det sterkt abstraherte, er det som om blikket mitt glir inn i en flytende verden, et sted hvor tid og rom oppheves som entydige kategorier og måleenheter. En sinnstilstand mer enn et fysisk landskap.
Fargene dels ulmer – som i «Thanks for sharing II» – dels pulserer, enkelte ganger i overflater som nærmest har en blank emaljekvalitet, som i «Pools of liquid water». Det er godt og vakkert malt.
Svevende
Nøyaktige natur- og landskapsstudier ligger ikke i Solas interesse her; det virker mer som om alle sanser er åpne for syns- og opplevelsesimpulser som først gis tid til å synke ned i underbevisstheten før de på nytt kommer til overflaten, nå som noe annet. Da stiger de opp som drømmelandskap hvor detaljene slett ikke kan gripes. Mara Sola henger slike drømmetilstander på veggen og inviterer oss med inn i en svevende, flytende verden, og slik finnes her en ganske dempet og diskret, men likevel tydelig, affinitet til surrealismens rapporter fra det ubevisste, bygget på troen på drømmen som et viktig sted å være. Hun maner fram det som ellers ikke kommer fram i dagklart lys, men som hører hjemme i dunkelhet og mørke. En god del av utstillingens malerier har nettopp kvelds- og nattemørket som et framtredende koloristisk trekk. Timen verken naturen eller vi er lysvåkne, der skumringen legger et slør over det allerede opplevde og lagrer det på steder vi ikke lenger har helt kontroll på.
Dialog
For Sola handler det åpenbart om en spesiell form for lydhørhet overfor landskapet: Sentralt i kunsten hennes er «gjensidigheten av møter mellom menneskelige og ikke- menneskelige aktører», skriver hun i et par utstillingstekster, hvor «landskapet spiller rollen som en lyttende partner». En toveiskommunikasjon, med andre ord, et dialogisk forhold til naturen gjennom underbevisstheten; naturen som en tilstand for fysisk og mental fordypning. Kanskje går hun for langt i åndeliggjøringen av kunsten sin, for disse tekstene ligger på grensen til å tynge bildene ned med en slags spiritualitet de ikke helt kan bære, når det, ifølge Sola, skal dreie seg om «det utopiske landskapsidealet av de psyko-åndelige rikene».
Men innimellom plasserer hun malerier med buktende røtter og greiner, eller kanskje er de kart over de ubevisste tråkk vi kan gå mellom fysiske og mentale landskap. For meg er det tilstrekkelig å oppleve den ikke-fysiske verden i Solas kunst gjennom hennes dyktige håndtering av fargene som uttrykk for dette diffust drømmeaktige, for et landskap mer drømt enn sett.
Publisert: 6. september 2022 1800